Kvelden 17. april 2006 skulle jeg selvfølgelig ikke være på Mortensnes. Ullevaal stadion og postbanken nedre formelig skrek etter mitt nærvær, eller kanskje var det jeg som skrek etter å være der? Uansett -Lokalderbyet i tigerstaden stod for døren, og om du ikke vet hvilket lag jeg holder med bør du få sjekket hodet hvis du ikke skjønner det snart nå. Dette lokalderbyet, som av Vg ble kalt Norges el superclasico, som ikke sier rent lite for fotballinteresserte, er en smertefull opplevelse for meg hver eneste høst og vår. De foregående dagene brukes gjerne til aktiv neglbiting og dårlig med søvn. Når de 90 styggskumle minuttene nærmer seg skrus gjerne kaldsvettemotorene på. ettertrykkelig.

 

Kl. 20.00 mandag kveld satt vi der altså benket foran tven med pils, meg, stian (tromsø) og helene (viking), vel vitende om at johan, michael, arne, ane, marius, jens, gina?, inger, kim, pappa, osv var vel plassert på tullevål. Der skulle jeg så gjerne vært. Men ikke etter 4 minutter, da trillet en corner, som voff selvsagt fikk ta 2 ganger (hvorfor det???) slapt inn i lengste hjørne. klansskallene trillet nedover tribunene og alt var hælvete. Jeg hadde fysiske smerter. I  ett minutt. Henrik Dahl, vår alles søta bror druset (hvem har sagt at drusing ikke er lov?) ballen i krysset, etter glimrende forarbeid av Ahmad Elrich, en av våre to spillere som har tatt turen fra Australia for å spille for det eneste laget i Oslo. De neste 67 minuttene har ikke festet seg så godt på netthinnen, med unntak av stangskuddet til soko, som hadde fortjent en så altfor mye bedre skjebne! Vel -vi var altså kommet til det 73. minutt! Nevnte Elrich var plutselig alene igjennom og gautar i buret til søpla kunne bare legge seg ned og grine! Lyn hadde vunnet 2-1!!! Reka kan grine over alt han vil, men han kommer ikke unna at vif ikke har slått LYN siden 1981. Til tross for mine svake hoderegnekunnskaper mener jeg at det skulle være 25 år, ett kvart århundre. Dessuten kunne selv ikke schtøgge-kjetil komme vekk fra at Henrik Dahls utligning var ett praktmål!!!

 

Lyn hadde altså vunnet, uten at jeg kunne bokse Johan i magen, et dypt savn. Sjelen min befant seg på postbanken nedre denne kvelden, men den fysiske smerten (som følge av nervøse sammenbrudd hver gang noe blått nærmet seg ballen) er uten tvil værre jo lengre unna likesinnede fotballidioter med hjertet i Lyn og den gulbrune ullevaalmatta jeg befinner meg...

 

Også var det litt artig at derek ikke engang kom på banen. mohaha. jeg hånflirer. masse.

Halve påskeferien er nå over og jeg har tilbrakt et par dager i Roma med min mor. Merkelig nok blir det varmere når man reiser 3000 km sørover fra ishavsbyen. Dette resulterte i et vilt klimasjokk. kanskje ikke så rart for en vinterbleik søring, som så vidt har vendt seg til å leve med det klimaet et postnummer på 9000 tallet innebærer.

Da var jeg plutselig blitt ett år eldre. Har enda ikke merket de skremmende følgene av å bli 21 på kroppen, så angsten for den gryende alderdommen har enda ikke helt tatt over sinnet. I går arrangerte Stian og Helene (og Torjus, jeg føler at Torjus var litt med å arrangere også!) bursdagsvors for meg på kjøkkenet. Tusen takk forresten!!:) Dette kjøkkenet, gangen og rommet mitt ble etterhvert fylt av masse fantastiske mennesker og festen ble en suksess, etterfulgt av en bra bytur, som endte på Driv (som forresten også hadde bursdag!) legger ut masse, masse bilder...

 

I dag har forresten Inger bursdag!!! Gratulerer!!!:)