erik i tromsø

 

Ettersom jeg var kjent for å rekke opp handa i timene på barneskolen og skrike: "ooh! ooh! derharjegværtderharjegvært!!" hvergang ett land eller sted ble omtalt, føler jeg at jeg er nødt til å vise verden, ja nettopp, akkurtat hvor jeg har vært! værsågo:

 

 

Forrige helg var Inger på besøk, noe som var veldig koselig! Helgen bestod av filmtitting på fredag, fjelltur og fest på lørdag og kino med Ingrid, Torjus, Kristoffer og Tonje på søndag i tillegg til selsafari på Polaria.

Da er jeg tilbake i Tromsø (det har jeg forsåvidt vært ganske lenge, men ettersom jeg ikke har internett har jeg ikke skrevet noe før nå...). Verden er helt snudd opp ned. Det snør ikke her oppe, Oslo er kaldere, det finnes ikke antydning til en sky, regn, eller lyn fra klar himmel og livet er i grunn helt ålreit. Legger ut bilder fra tur til Tromsdalstinden (Tromsøs høyeste fjell! 1238 moh) i går og rebusløp på fredag!

Da var jeg hjemme fra 5 uker med Roskilde og interrail, etter å ha kommet oss igjennom Sverige, Danmark, Tyskland, Frankrike, Spania, Sveits, Italia, Slovenia, Østerrike, Ungarn, Slovakia og Tsjekkia. Har lagt ut noen bilder!

Nu er jeg og Oystein paa interail, for oyeblikket i en liten spansk by, Guardermar, sor for Alicante. Dro hjemmefra for 2 uker siden, ferien startet med en uke med mye mosjon og sunn kost paa et jorde utenfor roskilde i Danmark. Her traff vi mange andre kjente mennesker, som ogsaa tok del i vaar soken etter en sunn og helsefremmende livsstil. Dette var et saa intensivt prosjekt att dagene helt har flytt over i hverandre, enkelte, ja det vil si store deler, har sogar helt forsvunnet fra min erindring. Reiste ned sammen med Mari og hennes venniner, Phong og Milda. Traff saa Oystein, Jo, Marianne, Stian, Helene, Kristina, Miriam, Christian, Taammas og mange fler der nede. Av mange hoydepunkter, som sikkert blir ramset opp naar jeg faar tid, eller husker dem igjen, fikk Stian blant annet ett stort og vaatt tungekyss av en nedtatovert bolerdanske, Stian var ikke saa fornoyd. Etter denne uken var det altsaa klart for interrail. Jeg og Oystein karret oss til Kobenhavn kl 4 natt til mandag og fant til slutt et billig hotell, der vi sov sammenhengende, med unntak av spisepauser, i 2 dogn. Det var altsaa ikke i sted -men naa det var klart for interrail. Og eksamensnerver. Som mange sikkert vet opptrer storsteparten av mine eksamensnerver, lenge etter eksamen, mer bestemt; naar eksamensresultatet blir offentliggjort. Var rimelig sikker paa at det kunne ha godt galt. Turen fra koben, via Hamburg mot Sor-Tyskland var derfor rimelig nervepirrende. Det ble ikke stort bedre av at jeg 8 min.  etter at toget mot Koblenz fra Hamburg hadde gaatt (turen tar 7t og 34 min) fikk melding fra Torjus, Robin og Anette, som alle lurte paa hvordan det hadde gaatt. Ok tenkte jeg med rimelig skjelvende hender, jeg ringer pappa. Han sjekker. Min mor og far var selvfolgelig og bokstavelig talt paa verdens ende (faktisk ett sted i vestfold) og kom forst hjem om alt, alt for lenge. Tror ansiktsfargen min var rimelig gronn de neste timene. Da vi ankom Koblenz utgjorde vel adrenalinet omtrent samme prosentandel som erythrocyttene (eller hvordan det skrives. det driter jeg egentlig i foler jeg...:). Fant til slutt en internettautomat og drepte Oystein da jeg fant ut at det hadde gaatt bra:) Deretter ble det aa se fotballkamp med masse triste tyskere som ikke kom til finalen, etter det har vi soset rundt i Strasbourg, for vi altsaa naa har vaert i Guardamar noen dager. Naa gaar kursen mot Italia, og stygge, stygge Materazzi.

Kvelden 17. april 2006 skulle jeg selvfølgelig ikke være på Mortensnes. Ullevaal stadion og postbanken nedre formelig skrek etter mitt nærvær, eller kanskje var det jeg som skrek etter å være der? Uansett -Lokalderbyet i tigerstaden stod for døren, og om du ikke vet hvilket lag jeg holder med bør du få sjekket hodet hvis du ikke skjønner det snart nå. Dette lokalderbyet, som av Vg ble kalt Norges el superclasico, som ikke sier rent lite for fotballinteresserte, er en smertefull opplevelse for meg hver eneste høst og vår. De foregående dagene brukes gjerne til aktiv neglbiting og dårlig med søvn. Når de 90 styggskumle minuttene nærmer seg skrus gjerne kaldsvettemotorene på. ettertrykkelig.

 

Kl. 20.00 mandag kveld satt vi der altså benket foran tven med pils, meg, stian (tromsø) og helene (viking), vel vitende om at johan, michael, arne, ane, marius, jens, gina?, inger, kim, pappa, osv var vel plassert på tullevål. Der skulle jeg så gjerne vært. Men ikke etter 4 minutter, da trillet en corner, som voff selvsagt fikk ta 2 ganger (hvorfor det???) slapt inn i lengste hjørne. klansskallene trillet nedover tribunene og alt var hælvete. Jeg hadde fysiske smerter. I  ett minutt. Henrik Dahl, vår alles søta bror druset (hvem har sagt at drusing ikke er lov?) ballen i krysset, etter glimrende forarbeid av Ahmad Elrich, en av våre to spillere som har tatt turen fra Australia for å spille for det eneste laget i Oslo. De neste 67 minuttene har ikke festet seg så godt på netthinnen, med unntak av stangskuddet til soko, som hadde fortjent en så altfor mye bedre skjebne! Vel -vi var altså kommet til det 73. minutt! Nevnte Elrich var plutselig alene igjennom og gautar i buret til søpla kunne bare legge seg ned og grine! Lyn hadde vunnet 2-1!!! Reka kan grine over alt han vil, men han kommer ikke unna at vif ikke har slått LYN siden 1981. Til tross for mine svake hoderegnekunnskaper mener jeg at det skulle være 25 år, ett kvart århundre. Dessuten kunne selv ikke schtøgge-kjetil komme vekk fra at Henrik Dahls utligning var ett praktmål!!!

 

Lyn hadde altså vunnet, uten at jeg kunne bokse Johan i magen, et dypt savn. Sjelen min befant seg på postbanken nedre denne kvelden, men den fysiske smerten (som følge av nervøse sammenbrudd hver gang noe blått nærmet seg ballen) er uten tvil værre jo lengre unna likesinnede fotballidioter med hjertet i Lyn og den gulbrune ullevaalmatta jeg befinner meg...

 

Også var det litt artig at derek ikke engang kom på banen. mohaha. jeg hånflirer. masse.